De viktigste tradisjonelle filippinske musikkinstrumentene

Filippinsk musikk består av mange regionale tradisjoner med ulike språk, ritualer og instrumenttyper. Metall, tre, bambus og dyreskinn er vanlige materialer. Gongensembler står sterkt i både det nordlige høylandet og på Mindanao og Sulu, mens bambusinstrumenter, trommer, fløyter, munnharper og strengeinstrumenter finnes over store deler av øyriket.

Om filippinske musikkinstrumenter

Filippinenes instrumentkultur er formet av urfolkstradisjoner og langvarig kontakt mellom sørøstasiatiske, islamske, spanske og senere amerikanske musikkmiljøer. Navn og konstruksjon varierer fra region til region, og samme instrumentfamilie kan ha flere lokale betegnelser.

Bambus er spesielt viktig fordi materialet er lett, sterkt og tilgjengelig. Det brukes til fløyter, slagverk, sitre og munnharper. Bronse og messing brukes i gonger, mens tre og skinn er sentrale i trommer og lutter.

Viktige filippinske instrumenter

De mest kjente instrumentene kan deles i gonginstrumenter, trommer, bambusinstrumenter, blåseinstrumenter, munnharper og strengeinstrumenter.

Kulintang

Kulintang er en rekke små, horisontalt plasserte knottgonger som spilles med to køller. Instrumentet står i sentrum for gongensembler i deler av Mindanao og Sulu. Melodimønstrene ledsages gjerne av større hengende gonger og trommer.

Gangsa

Gangsa er en flat gong som forbindes med folkegrupper i Cordillera-regionen i Nord-Luzon. Den kan holdes i hånden og slås med kølle eller spilles med hendene mens den ligger på fanget. Flere gangsaer danner sammen rytmiske, sammenflettede mønstre.

Dabakan

Dabakan er en høy, begerformet tromme med ett skinn. Den brukes ofte i kulintangensembler og gir et tydelig rytmisk fundament. Kroppen skjæres vanligvis i tre, mens trommeskinnet tradisjonelt kan være av geite-, ku- eller annet dyreskinn.

Bangibang

Bangibang består av trestokker eller planker som slås for å skape rytme. Instrumentet er særlig kjent fra Ifugao-tradisjoner i det nordlige Luzon. Flere utøvere kan spille hver sin del slik at et samlet mønster oppstår.

Bunkaka

Bunkaka, også kjent under lokale navn som balingbing, er et bambusslaginstrument. Den delte bambusen slås mot hånden slik at de to delene vibrerer og lager en summende, rytmisk lyd.

Nesefløyter og bambusfløyter

Flere filippinske grupper bruker bambusfløyter som blåses med munnen eller nesen. Tongali er et kjent eksempel på nesefløyte fra Nord-Luzon. Instrumentnavn, antall fingerhull og spillestil varierer lokalt.

Kubing og afiw

Kubing er en bambusmunnharpe, mens afiw er en beslektet metallmunnharpe i enkelte nordlige tradisjoner. Instrumentet holdes mot munnen, og munnhulen fungerer som resonator. Ved å endre munnform og pust kan utøveren fremheve ulike overtoner.

Kudyapi og andre båtlutter

Kudyapi er en langhalset, tostrenget båtlutt fra Mindanao. Én streng bærer melodien, mens den andre ofte fungerer som drone. Beslektede lutter finnes under flere regionale navn og brukes til solosang, fortelling og akkompagnement.

Bambussitere

Sludoy og lignende rørformede bambussitere har strenger som skjæres ut av selve bambusrørets overflate og løftes med små broer. Røret fungerer samtidig som resonanskasse. Antall strenger og navn varierer mellom ulike folkegrupper.

Hvorfor varierer navnene?

Filippinene består av mer enn sju tusen øyer og mange språkgrupper. Derfor kan ett instrument ha flere navn, mens samme navn kan vise til litt forskjellige konstruksjoner. Når du undersøker et filippinsk instrument, er det nyttig å oppgi både region og folkegruppe.

Disse instrumentene viser hvordan lokale materialer og fellesskapsbasert musikk kan skape et stort klanglig mangfold – fra kulintangens metalliske melodier til den stille overtoneklangen fra en bambusmunnharpe.