Alt om klarinett: typer, historie, spill og vedlikehold

Klarinetten er et enkeltrørbladinstrument med et register som spenner fra mørk chalumeau-klang til klar og gjennomtrengende høyde. Den brukes i klassisk musikk, korps, jazz, klezmer, tyrkisk og balkansk musikk og mange moderne sjangre. Riktig modell avhenger av repertoar, fingersystem og lærer – ikke bare av om spilleren er nybegynner.

Hva er en klarinett?

Et enkelt rørblad festes til munnstykket med en ligatur. Når spilleren blåser, vibrerer rørbladet mot munnstykkets åpning og setter luftsøylen i instrumentet i bevegelse. Klaffer og tonehull endrer den effektive rørlengden og dermed tonehøyden.

En vanlig sopranklarinett består av munnstykke, ligatur og rørblad, tønne, øvre og nedre ledd og klokke. Materialet kan være ABS-plast, ebonitt, tre, metall eller kompositt. Hvert materiale har praktiske og klanglige egenskaper, men boring, munnstykke, oppsett og spiller påvirker minst like mye.

Kort historie

Rundt begynnelsen av 1700-tallet videreutviklet instrumentmakeren Johann Christoph Denner og verkstedmiljøet rundt ham den eldre chalumeau-familien til instrumenter som kunne bruke et tydelig overblåst register. Klarinetten ble ikke ferdig «oppfunnet» i én bevegelse; flere generasjoner byggere la til klaffer, forbedret boringen og utvidet registeret.

På 1800-tallet samarbeidet Hyacinthe Klosé med instrumentmakeren Louis-Auguste Buffet om et klaffesystem inspirert av Theobald Boehms fløytearbeid. Dagens Boehm-system er vanlig i mange land, mens Oehler- og Albert-beslektede systemer fortsatt brukes i bestemte tradisjoner.

B♭-, A- og G-klarinett

B♭-klarinett er den vanligste modellen i korps, jazz og mye undervisning. Når musikeren spiller en skrevet C, klinger instrumentet en stor sekund lavere. A-klarinett brukes ofte i orkesterrepertoar og har litt lengre rør og mørkere register.

G-klarinett, ofte kalt tyrkisk klarinett, brukes mye i tyrkisk, gresk og balkansk musikk. Den har lengre rørlengde enn B♭-klarinetten og en dypere transposisjon. Fingersystemet er ikke automatisk helt forskjellig på alle G-klarinetter; både Albert-beslektede og andre mekanikker finnes. Kjøperen må matche systemet med læreren og repertoaret.

Klarinettfamilien

• E♭-klarinett: liten og lys
• B♭- og A-klarinett: vanlige sopranmodeller
• bassetthorn og bassettklarinett: utvidet lavregister og spesialrepertoar
• bassklarinett: dypere instrument med bøyd hals og klokke
• kontra-alt- og kontrabassklarinett: svært lave ensembleinstrumenter

C- og D-klarinetter finnes historisk og i spesialrepertoar, men er mindre vanlige. «Piccoloklarinett» er ikke ett presist standardnavn for alle små modeller.

Materialer

Profesjonelle treklarinetter lages ofte av grenadill, Dalbergia melanoxylon, ikke av Brya ebenus. Andre tresorter og kompositter brukes også. ABS er stabilt ved temperatur og fukt og passer godt til mange elever, utendørsbruk og reise.

Metallklarinetter har en dokumentert historie og kan være svært gode instrumenter. De er ikke nødvendigvis lettere eller klanglig «nesten identiske» med alle tre- og plastmodeller. Konstruksjonen og spilleren må vurderes konkret.

Slik får du den første tonen

1. Fukt rørbladet lett og monter det sentrert på munnstykket.
2. Legg undertennene under underleppen og plasser overtennene stabilt på munnstykket.
3. Lukk leppene rundt munnstykket uten å bite hardt.
4. Bruk jevn, støttet luft og hold halsen åpen.
5. Start med munnstykke og tønne eller en enkel åpen tone etter lærerens metode.

Hvis tonen piper, kontroller rørbladets plassering, luft, fingertetting og hvor mye munnstykke du tar inn. Et for hardt rørblad er ikke et tegn på høyere nivå; riktig styrke passer munnstykke og embouchure.

Grunnleggende spillearbeid

• Dekk tonehullene helt med avslappede, runde fingre.
• Hold tomler og håndledd i nøytral stilling.
• Øv lange toner før raske passasjer.
• Bruk tungeartikulasjon med lett kontakt mot rørbladet, ikke kjevebevegelse.
• Arbeid med lærer på overgangen mellom chalumeau- og clarionregister.

Vedlikehold etter hver økt

Ta av rørbladet, tørk det forsiktig og oppbevar det i en ventilert rørbladholder som holder det flatt. En tett plasthette eller fuktig originalemballasje kan fremme mugg og deformasjon.

Trekk en ren svaber gjennom hvert ledd uten å tvinge den. Tørk tappene, og bruk bare en liten mengde korkfett når korken trenger det. Ikke vask treledd under rennende vann og ikke bruk tilfeldige oljer eller polisher.

Treklarinetter er følsomme for raske klimaendringer. La et kaldt instrument varme seg gradvis i etuiet, og ikke spill hardt umiddelbart. Hvis treet sprekker, en pute lekker eller en klaff bøyes, bør instrumentet vurderes av reparatør.

Hvordan velger en nybegynner?

Spør læreren hvilket toneslag og klaffesystem undervisningen bruker. Kontroller at instrumentet tetter, at klaffene beveger seg fritt, og at munnstykket er spillbart. En godt justert ABS-klarinett kan være et bedre læreinstrument enn en billig treklarinett med lekkasjer.

Den riktige klarinetten er den som passer musikken, fingrene og støtten du har tilgang til. B♭ er vanlig, men en elev som skal lære tyrkisk G-klarinett bør ikke automatisk starte på feil system bare fordi det er mer utbredt internasjonalt.